Transplantasjon
Her følger noen svar på spørsmålene rundt en
benmargtransplantasjon.
(Dette var informasjon jeg fant en natt i 2002, så det kan være at det
finnes bedre og mer forklarende sider på nettet i dag).
Kilde:
Helsenett
Hva er benmargstransplantasjon?
Benmargstransplantasjon er ganske enkelt det ordet sier: Overføring av
benmarg fra en person til en annen.
Når er det aktuelt å overføre benmarg fra en person til en
annen?
Benmargen er produksjonssted for cellene i blodet, det vil si røde
blodlegemer, som frakter oksygen rundt til de forskjellige organer i
kroppen, og de hvite blodlegemene som har ansvaret for vårt
infeksjonsforsvar, og de såkalte blodplater, noen små partikler som
bidrar til at blødninger stopper. Overføring av benmarg er spesielt
aktuelt i forbindelse med behandling av blodkreft - leukemi. Pasienten
får da en så stor dose cellegift at den vil ta livet av vedkommende,
hvis han ikke får tilført frisk benmarg.
Kan man få benmarg av hvem som helst?
Nei, kroppen er veldig nøye på hva den vil akseptere av vev fra andre
individer. På overflaten av alle celler sitter en del kjemiske stoffer
som er veldig forskjellige hos forskjellige individer. Det er disse som
utgjør vår vevstype. Hvis det kommer celler inn i kroppen som har en
annen vevstype enn vår egen, blir de øyeblikkelig angrepet av vårt
immunforsvar og dermed ødelagt. Sannsynligheten for at to tilfeldige
personer har nøyaktig samme vevstype er omtrent lik 0.
Hvordan er det da mulig å finne en benmargsgiver?
Heldigvis er det slik at vi arver vår vevstype fra begge foreldrene. To
søsken har 25% sannsynlighet for å ha samme vevstype. Når det er aktuelt
å tilby en pasient benmargstransplantasjon, blir derfor familien
undersøkt på vevstype. Det blir gjort ved en vanlig blodprøve.
Er det noen risiko ved å gi benmarg?
Nei, det er det ikke. Giveren får full bedøvelse i et par timer, mens
det suges ut benmarg fra hoftekammen. Etterpå er man i fin form, og
ingen har fått noen ettervirkninger.
Hvordan foregår selve transplantasjonen?
Benmarg som er tatt fra giveren ser omtrent ut som blod, og gis ganske
enkelt inn i blodbanen til mottakeren, som en vanlig blodoverføring. Ved
et lite naturens under finner benmargcellene selv veien til mottakerens
benmarg, slår seg ned der og begynner å produsere nye blodceller. Nyere
forskning viser at det er like bra å høste de bloddannende cellene
(stamcellene) fra giverens blod med en spesiell maskin.
Jeg har lest i avisen at både ubeslektede givere og at andre i familien
enn søsken kan brukes?
Ja, det er riktig. I noen gunstige tilfeller kan foreldre eller barn
brukes. Det er også bygget opp et internasjonalt register med vevstype
over mange hundre tusen mennesker som er villige til å gi benmarg. Dette
er en viktig oppgave, og friske mennesker oppfordres til å melde seg til
nærmeste blodbank dersom de kan tenke seg å bli vevstypet og eventuelt
gi benmarg. Dessverre er det større risiko for bivirkninger hvis man
bruker benmarg fra andre enn søsken.
Hva er egentlig bivirkningene ved benmargstransplantasjon?
Det tar alltid noen uker før den nye benmargen begynner å produsere
friske blodceller. I denne perioden er pasienten avhengig av regelmessig
tilførsel av røde blodlegemer og blodplater. Hvite blodlegemer er det
imidlertid ikke aktuelt å tilføre. Derfor er man i perioden etter
benmargstransplantasjonen svært utsatt for infeksjoner og må være i
isolat. Likevel er det vanlig å ha feber i denne perioden. Noen ganger
reagerer den tilførte benmargen mot sin mottaker, og det kan også bli
alvorlig. Det er ingen grunn til å legge skjul på at dette er en tøff og
kritisk periode, og at ikke alle overlever disse første ukene.
Hvorfor kan ikke alle som trenger det få denne behandlingen?
En benmargstransplantasjon koster mellom en halv og en million kroner.
Vi strekker oss imidlertid så langt som mulig for at alle som har en
rimelig sjanse til å overleve på lang sikt, skal få tilbudet. I noen
pasientgrupper er imidlertid risikoen ved inngrepet så stor at
flertallet av pasientene ville få forkortet livet sitt. Det hender
imidlertid at pasienten likevel ønsker å ta sjansen på en
benmargstransplantasjon, selv om risikoen for å mislykkes er svært høy,
hvis dette er den eneste muligheten til å leve videre. Spørsmålet er da
om samfunnet har råd til at alle som ønsker en dyr behandling skal få
den, selv om det er liten sjanse for et vellykket resultat. Her er vi
inne på vanskelige etiske spørsmål som både fagfolk og massemedia er
opptatt av.